Fra alvorlig deprimert til frisk

Bloggen har vrt litt nedprioritert en stund n. Jeg har ikke hatt motivasjon til skrive, mest fordi at ting gr veldig bra for tiden (og det er knall vr). Det er ingen hemmelighet at jeg skriver best og mest nr jeg har det vondt. Og de siste ukene har jeg rett og slett ikke hatt et behov for skrive. Det er jo bra i den forstand at jeg vet hodet mitt har det bra. 

Mye har skjedd fra jeg ble sykemeldt den 26. mars. Den dagen var det like fr jeg ble akuttinnlagt p Ryse. Behandleren min ville legge meg inn, jeg ville ikke legges inn akutt. Jeg hadde lyst til og bli henvist slik at jeg kom p samme avdeling som jeg hadde vrt fr. Jeg ser i ettertid at det kanskje hadde vrt lurt lagt meg inn den 26. mars. Mye fordi tankene mine var helt svarte og jeg s ikke meningen med leve. Jeg ble tatt godt vare p av de nrmeste hjemme, selv om dagene ble tilbrakt under dynen i senga. I denne tiden ble kampflelsen i meg slukket. Hvorfor kjempe? Hvordan klarer man kjempe mot et sort hull som suger alt ut av deg? Hvorfor kjempe mot de samme demonene i 2 r? 

S ble jeg innkalt til et mte med behandler p Ryse, vi skulle planlegge oppholdet mitt. Rysetoppen er fantastisk snn sett, man planlegger p en mte innleggelse rundt eget liv. Nr tiden er inne er det viktig med permisjoner, det er jo tross alt hjemme du skal leve. Etter dette mtet slo jeg fra meg tankene om ECT-behandling. Jeg er ikke i tvil om at dette ville hjulpet, men det veide ikke opp i den forstand at jeg fikk se barnet mitt svrt lite. Jeg ville heller prve leve livet mitt sammen med han i permisjonene. Jeg skulle f brev i posten nr innleggelse skulle skje, det eneste jeg ville var ha 17. mai hjemme. 

Dagene etter mtet ble det tent en liten gnist med kampvilje igjen, selv om kroppen min fltes som et tomt skall. Jeg kunne ikke gi opp kampen jeg hadde kjempet mot meg selv i snart 2 r. Jeg ville s inderlig og dypt vinne over det som hadde tatt over hodet mitt. 

Jeg gikk p 225 mg Effexor, en ganske hy dose. Jeg hadde voldsomme bivirkninger av disse medisinene, og disse eskalerte. Fra et mobilnotat har jeg skrevet: vektoppgang, avflatet/ukritisk, vanvittig nattesvette, hetetokter, angst, muskelrykninger, munntrrhet og vonde mareritt. Jeg syntes at medisinene ga meg mer bivirkniger enn virkning. Jeg var lei av og ikke fle noe, verken glede, sinne eller sorg. Jeg ville slutte p de og jeg hadde ftt anbefalt av Linda prve Zoloft. Behandler og jeg pratet litt frem og tilbake om dette, og jeg skulle slutte ta effexor og starte opp p Zoloft.  Og da startet virkelig ett helvette. Jeg fikk helt sinnsyke seponeringsbivirkninger, det var som om jeg fikk elektriske stt i hjernen, det kan sammenlignes som hekseskudd bare i hodet, hjerte og mage. Armer og bein kunne plutselig dovne bort. Det eneste jeg ville var ta tablettene, men jeg klarte holde meg unna. Dum som jeg var googlet jeg om dette var vanlig, jeg leste mange skrekkhistorier om folk som hadde hatt det slik i over ett r. Jeg var s lei meg og jeg bare grt, jeg ville bare inn p Ryse og trodde serist at jeg begynte og bli gal. Behandleren min roet meg med at det er disse historiene man finner, ingen skriver om historiene der man ikke opplever disse seponeringsbivirkningene. Jeg bet tennene sammen, grt, sov meg gjennom de vrste smertene og ventet p at det ble bedre.

S etter en uke s skjedde det noe, jeg startet f energi, energi som jeg ikke har hatt p 3 r. Jeg hadde energi til dusje, til lage mat, kjre barnet mitt i barnehagen. Og det jeg husker var at jeg hadde energi etter at ulike ting var gjort. Jeg klarte ikke stoppe gjre ting. Jeg ryddet, vasket, malte, strikket, handlet p butikken, det var nesten s jeg ikke sov. Jeg trodde nesten at det var mani. Det var enorme skritt for meg, men samtidig ventet jeg bare p nedturen, men den kom ikke, den har fortsatt ikke kommet. Jeg definerer meg selv som frisk n, selv om jeg fortsatt har angst og en veldig stor sansynelighet for tilbakefall. Men ja, jeg er frisk. Jeg har hatt mange utfordringer etter jeg ble frisk og jeg har ikke ftt noen nedtur av det. Jeg dro en helg til Oslo, og det var helt fantastisk fint og en skikkelig motivasjonsboost. Jeg var med venner, tok trikk alene, satt p pub alene, var p konsert (fikk angst her, men det tror jeg mange hadde ftt haha) og jeg klaget til og med p maten p en resturant. Det hres kanskje veldig overkommelig ut for de fleste, men for meg er dette vanvittige skritt i riktig retning. 

Jeg skulle egentlig legges inn p Ryse den 25. mai, men dette avlyste jeg. Og i helgen starter jeg jobbe igjen, men er 50% sykemeldt i 2 uker. Jeg str n p en lav dose Zoloft, og jeg sliter fortsatt med svn, men alt er s overkommelig at jeg nesten ikke tror det selv. Meningen med dette innlegget er bevise at det gr over, ting blir bedre, spesielt med riktig hjelp! Disse ordene var det vrste jeg kunne hre nr jeg var veldig syk. Jeg vil ihvertfall vise at det er mulig, selv nr alt fles helt hplst ut over en s lang periode. Ja, jeg vet at det ogs er lett skylde p medisiner, men selv om jeg ble bedre etter slutte p de var de absoultt livreddene en periode for meg. Etter nesten 3 r med kamp kan jeg endelig puste igjen, jeg nyter de sm tingene i hverdagen og jeg tar til meg alt av fine inntrykk. 

Jeg kommer ikke til slutte med blogging, da det fortsatt er mange utfordringer igjen i livet mitt. Jeg hper ihvertfall at dere nyter solen og varmen s lenge det varer, man fr i seg mye d-vitamin n og det er veldig viktig for energien ;) 

//Ane 

Wake me up when its all over

Denne teksten er dedikert til Tim Bergling og til oss som kjemper oss gjennom hverdagen. Dette er en pminnelse om psykisk helse og hvordan en hel verden str og ser p en fallende stjerne - uten at man vet det selv.

Mange hrte p Avicii, men flere skulle hrt p Tim Bergling. Familien hans kom ut med et brev torsdag der det kan tolkes dithen at han valgte avslutte sitt eget liv - han orket ikke mer.

Jeg har ikke hatt noe forhold til Avicii, ei heller musikken hans, men det at han dde gikk veldig inn p meg, og jeg aner ikke hvorfor. Det fles ut som om jeg har mistet en venn og det er fryktelig rart og forvirrende. Det at han var like gammel som meg er vel det eneste vi hadde til felles, men samtidig s kjenner jeg meg veldig lik han. Jeg er selv en veldig introvert person som liker holde p med ting og hobbyer for meg selv. Det er p en mte skummelt dele sin lidenskap med andre. Noe jeg har tenkt mye p er at det er ganske fint at man kan befinne seg i akkurat samme bt selv om man har ulikt utgangspunkt. Det er kanskje derfor dette har gtt s veldig innp meg. Jeg kjenner det s dypt hvordan han kan ha hatt det.

Jeg har sett to dokumentarer om han, og den lidenskapen han har til musikk er helt magisk. Musikken var det som betydde mest for han, men det var ogs den som gjorde at han ikke orket mer. Jeg kjenner den frustrasjonen han kjenner p, at ingen hrer p deg nr det fles ut som du dr innvendig. Jeg kan se at han fr angst og panikk nr han ikke har kontroll over situasjoner med mange mennesker, og jeg kan se det for jeg kjenner det selv. Jeg kan kjenne p den makteslsheten nr angsten spiser deg opp innvendig. Man blir desperat, man ser ingen utvei, INGEN utvei. Jeg er jo "heldig" i den forstand at jeg kan holde meg inne nr det stormer som verst, jeg kan sykemelde meg, ta en pause. Men det kunne aldri Tim, han fortsatte spille konserter nr galleblren hans egentlig burde vrt operert ut.

Jeg kan jo bare prate for meg selv og det jeg har sett p dokumentarene om Avicii, men jeg kjenner meg veldig mye igjen i det han forteller og eventuelt fler. Jeg kjenner at min angst stiger i situasjonene han fr angst. Den panikken han m ha inni seg m vre helt grusom. Jeg flykter fra situasjoner som gir meg panikk, og tanken p mtte st i det nr det eneste du vil er vre alene er uutholdelig. S grusomt det m vre og bli presset gjennom situasjoner nr du aller helst vil skrike hyt og komme deg vekk. Noe av det verste kjenne p er den enorme ensomheten. En ensomhet som er s altoppslukende at ingenting gir mening. Selv om man har mange mennesker rundt seg s fler man seg s alene og ensom. Jeg har heldigvis ftt meg venner som vet hvordan dette mrket ser ut, og det er en stor lettelse at noen ser meg og vet hva jeg gr igjennom. Jeg skulle s gjerne gitt denne opplevelsen til alle som ikke har det bra. Nr man er alene i mrket kan det hende man bare ser en utvei. Og dette M prates om, det m settes en stor spotlight mot dette tema! Linda og jeg blir sett p som tffe fordi vi prater pent om vr psykiske helse. Det gjr meg trist at man blir sett p som tff fordi man prater om temaet. Det viser hvor tabulagt det egentlig er. Ingen er tffe nr de er pne om et beinbrudd, og hvorfor skal da depresjon vre verre?

Denne sykdommen har tatt fra meg s utrolig mye! Jeg skulle s gjerne ha brukket et bein isteden. Tenk s lettvint det hadde vrt. Jeg blir frustrert, sint og lei meg. Jeg er sint fordi depresjonen og angsten tar livet mitt fra meg. Jeg str igjen og livet "lever" videre. Mennesker som ikke har opplevd en dyptgende depresjon ledet av panikk og redsel kan ikke forst hvorfor man ikke orker mer. Hvorfor velger man gjre slutt p livet sitt? Det som er trist er at livet er p en mte over fr man velger gjre det slutt selv. Man ser ikke noe lyspunkt. Og dette er skumle og mrke tanker. Snn skal det IKKE vre. Det og ikke se meningen med livet lenger er vondt, spesielt nr man egentlig har s mye leve for. Ta Tim for eksempel - gjr det han elsker, suksess, penger, kjreste, familie, venner og mennesker rundt seg. Ta meg for eksempel - utdannet som det jeg vil, mann, barn, familie, jobb, venner og hus. Hvorfor er det da noe mrkere som tar over, som fjerner fargene og gjr meg dypt ulykkelig og deprimert? Man fler seg p en mte fanget i sitt eget liv, og man ser ikke gleden i det man s gleden i fr.

Jeg blir trist av tenke p hvor mange som faktisk har det snn. Og det er mange flere enn du faktisk tror. Jeg skulle s gjerne ha hjulpet hver og en, men det gr ikke. S hvordan kan vi lse dette? Hvordan kan vi se hverandre, og hvordan kan vi hjelpe et annet menneske p best mulig mte? Jeg vet at hvis flere ressurser hadde blitt satt inn i skolen hadde mye blitt fanget opp. Jeg vet at vre et medmenneske, kommunisere og ikke vre redd for de "skumle" sprsmlene kan hjelpe. Det at noen faktisk forteller deg: ?"eg ser at du ikke har det bra, du br stresse ned, er det noe jeg kan gjre for hjelpe DEG?" Jeg tror ikke folk skjnner meningen av og faktisk bli sett, men det kan redde denne personen. Som Noora i Skam hadde s fint p veggen sin: Everyone is figthing a battle you know nothing about. Be kind, always.

Jeg blir n innlagt p nytt p Rysetoppen den 25. mai; 2. gang med innleggelse, enda et medikamentbytte og enda mer kamp. Jeg tr ikke tenke p hvilket utfall jeg hadde hatt hvis menneskene rundt meg presset og stresset meg til ting som trigget og forsterket bde min depresjon og angst. Jeg kan ikke forst at de som var med Tim hver dag ikke hrte p han, noen burde satt foten ned og sagt at n avlyser vi resten av turneen og du drar hjem slapper av, kanskje noen skulle konferert med en lege? Men dette blir bare spekulasjoner, og det vil jeg ndig vre med p. Som sagt kan jeg kun snakke for meg selv, men jeg kan forst at Tim ikke orket mer. Tim sa som barn: Hva betyr glede? Det er som f et slag i trynet, for jeg sliter med vite hva dette betyr som voksen.

Sov godt kjre, flotte Tim, jeg hper virkelig du har ftt den freden du har skt etter. Du har ftt meg til og ville kjempe enda sterkere og rope enda hyere om psykisk helse. Nr skal den psykiske helsen bli tatt p alvor og hvorfor m man kjempe s jvlig hardt for f hjelp? 

//Ane 

Ta meg med til destinasjon livet!

Utdrag fra dagboknotat 16/01-18

Har du noen gang sttt p en t-bane stasjon og flt at banen bare kjrer fra deg? Du kan se flere av de, men ingen har pskrevet din destinasjon. De er s nre at du kan ta p de, men fr du rekker blunke hres det hyt og tydelig: Drene lukkes! Du m bestemme deg - skal du p eller skal du bli stende? Men den skal jo ikke i riktig retning, det er jo s mange ulike retninger velge. I det du tenker dette er drene lukket. Banen lader seg opp til fyke avsted som en rakett. For meg er lydene i denne prosessen magiske - det virker som man blir sugd inn i en annen dimensjon, ingen andre lyder trenger gjennom. Du kjenner vinden i ansiktet og hret i det toget ker i fart, s er den borte. Det blir helt stille. Du str igjen p akkurat samme sted, mens alle p banen og verden generelt gr videre. I de ulike vognene sitter familien min, vennene mine, jobben min, hobbyer, livsglede, hp og latter. Jeg str p stedet hvil med en stor blanding av fortid og fremtid i magen, men ingen ntid, og slik fles livet mitt ut for tiden. Jeg venter og venter p mitt tog som skal ta meg med til destinasjonen livet. Men jeg rekker aldri frem! Beina mine str spikret fast i bakken og i kroppen ulmer det av flelser, hplshet, ambivalens og desperasjon. Det er som en vond drm der man kommer for sent til skole eller jobb, og man rekker det aldri. Panikken eskalerer og man har lyst til skrike hyt, men du fr ikke frem et ord. Det fles ut som jeg str ser at livet mitt bare svever forbi meg: "ddabdda deg, du fkke tak i meg". Og jeg prver alt jeg kan for gripe tak i noe, men det bare glir ut av fingrene mine. Jeg savner gamle Ane, og det er vondt, det er s forferdelig vondt. 

- Skammer du deg ikke?!

Da jenta vr var seks uker fikk jeg tidenes fineste overraskelse; en surprise after-babyshower. Seks uker var ogs den frste av de "magiske grensene" som nevnes nr det er snakk om fdselsdepresjon, s jeg tenkte at n mtte det snart lsne. P kvelden den dagen publiserte jeg et innlegg p Facebook hvor jeg beskrev opp - og nedturene jeg hadde opplevd, og takket for all hjelp fra familie og venner. Responsen var veldig, veldig fin. Folk roste meg for vre rlig, at det var godt at noen ogs delte de negative opplevelsene. Og det samme skjedde da jeg postet det frste innlegget p denne bloggen. 

"Takk for at du beskriver snn jeg har hatt det"
"Det er s tft av deg dele"
"Jeg hadde aldri turt vre s rlig"
"Du er S modig!"

Og jeg m innrmme at jeg blir like overrasket hver gang. Tff? Jeg? Modig?! H? 

Det er ikke ETT yeblikk i lpet av denne prosessen, eller livet mitt generelt, hvor jeg har tenkt at jeg er modig som deler. At jeg er sterk eller tff som tr snakke hyt om angstanfall, depresjon og at jeg for noen mneder siden var fullstendig overbevist om at jeg mtte kvitte meg med den nydelige ungen min for f det bra igjen. Snarere tvert imot. 

sitte hjemme i sin egen stue, ved siden av en bitteliten baby, og vre livredd er ikke modig. sitte sammenkrpet ved siden av barnevogna og kvele sin egen grt s babyen ikke skal vkne, mens hjertet hamrer og tankene surrer som tekoppkarusellen p tivoli, er ikke modig. bryte sammen i grt av juleprogrammer p TV fordi det og bli mamma oppleves som S jvlig, at du aldri tror du kommer til orke og pynte til jul noen gang igjen, er ikke modig. Ingen av disse tingene er modig, eller sterkt, eller tft. Det er s svakt og delagt som det gr an f blitt. Det er jo et paradoks at man blir oppfattet som sterk og modig, nr man deler at man er svak og ynkelig. Og det er vel egentlig NETTOPP derfor jeg gjr det. 

Det at folk roser meg for dele disse vanskelige opplevelsene understreker viktigheten av at jeg gjr det. Fordi det sier noe om at det og snakke hyt om ha det jvlig ikke er helt greit. For det er snn samfunnet - srlig i sosiale medier - fungerer. Man kan samle likes og kommentarer nr man har det bra, har vaska huset, ftt ny bil, eller er p reise. Men de gangene man er lei seg, srbar, svak og egentlig har et MYE strre behov for en tommel opp, eller en hyggelig kommentar, DA skal man sitte med det aleine. For det er det ingen som har noe med. Nr det er det faktum at jeg deler som er modig, beviser det for meg - og n setter jeg det litt p spissen - at dette er noe jeg egentlig burde skamme meg over. For det er det man "skal" gjre.

Og det nekter jeg. Jeg nekter skamme meg for at jeg er et menneske, med alle flelser. Jeg nekter skamme meg over de svakhetene og srbarhetene som bde arv og milj har gitt meg. Jeg nekter skamme meg over og vre pen om psykiske lidelser. For jeg synes ikke det er ubehagelig snakke om. Jeg blir ikke flau om noen konfronterer meg med det, eller stiller sprsml. Jeg er ikke lenger redd for fremst som kjip, negativ eller svak, og derfor skammer jeg meg heller ikke. 

Hele livet - fram til n - har jeg brukt p skamme meg. Skammet meg for at jeg m hvile og vre alene, etter og ha vrt i familieselskap eller p jobb. Skammet meg for at jeg avlyser avtaler i siste liten fordi angsten har blitt for sterk. Skammet meg for at jeg blir redd nr noen hever stemmen, eller skygger unna konflikter. Skammet meg for at jeg ikke klarer vre like sosial som venninnene mine. Skammet meg fordi jeg ikke klarer "ta meg sammen", nr jeg har det vanskelig. Skammet meg fordi jeg velger tenke det verste, i stede for bli kjempeskuffa. Og n til slutt; skammet meg fordi jeg synes det er helt vanvittig utfordrende vre mamma.

Og er det EN ting jeg har lrt det siste halvret s er det at jeg ikke skal bruke ETT ENESTE sekund p skamme meg for at jeg er som jeg er. For det gavner INGEN. Og aller minst meg selv, og familien min. Da jeg inns det fikk jeg en helt annen ro inni meg. Som om jeg fant noe jeg har lett etter veldig, veldig lenge. Det hres sikkert innmari kleint og ukeblad-aktig ut, men det er sant. Jeg har brukt S mye tid p finne ut av hvordan jeg kan endre mten jeg tenker, reagerer, fler og er, fordi jeg har ftt tilbakemeldinger som tilsier at jeg burde det. Og kommer det en dag hvor noen ppeker noe ved meg, og jeg tenker "Shit! SNN vil jeg ikke vre" - for det kan jo hende! - da skal jeg gjre noe med det. Ikke sitte og skamme meg. 

Som sagt har det vrt utrolig fint f alle disse tilbakemeldingene, fordi det har bekreftet at det er bde viktig - og riktig - dele. For det er ganske avgjrende  f snne tilbakemeldinger, nr man deler noe som er s personlig (og n tror jeg at jeg snakker for Ane ogs). Det er mange ganger jeg tenker "Kan jeg dele dette? Er det for mye? Tror folk jeg er klin hakke gren? Kommer barnet vrt til og synes det er greit?" mens jeg sitter og skriver. Men til syvende og sist handler hele dette bloggprosjektet om og sprenge akkurat disse grensene. Og da er det ndt til vre s personlig, og - p sett og vis - "skammelig". 

// Linda

ECT - siste utvei mot depresjonen?

Ja, da var psken i gang for de fleste og jeg hper den har behandlet dere bra. Her skulle jeg nske at ting gikk bedre, men det gjr det alts ikke. Jeg har brukt lang tid skrive dette innlegget, for det er litt mangel p energi her i grden. Den 26. mars ble jeg sykemeldt fra jobb noe som var veldig vondt for meg. Jeg har hatt et ganske stort tilbakefall med tanke p depresjon og angst. Jeg har derfor valgt legge meg inn p Ryse igjen etter pske. Jeg har hatt dager n som ikke er bra, og som ikke er sunt. Det er vondt nr tankene tar over hele hverdagen min. Det er ogs vondt at man ikke ser en mening med livet lenger. Det fles ut som om jeg er p veldig dypt vann og at det ikke er land i sikte. Jeg prver alt jeg kan for holde hodet over, men s smeller det og jeg synker. Jeg klarer ikke forklare den ensomme delen i dette. Selv om jeg ikke er alene og selv om folk tar kontakt med meg, s fler jeg meg s utrolig ensom. Det er utrolig rart. Jeg tror det er en situasjon som er vanskelig sette seg inn i hvis man ikke har vrt der selv. Jeg forstr at det er vanskelig for andre skjnne hvordan jeg har det, for nr jeg fler meg relativt bra klarer ikke jeg engang sette meg inn i hvor vondt det faktisk er.

N har jeg sttt p medisiner i snart 2 r, jeg har byttet medikamenter, kt dose og ftt en del bivirkninger. Tross dette har de hatt liten virkning. De klarer holde hodet mitt over vann, men s gr det noen uker og jeg blir dratt under. Samtidig som disse medikamentene legger lokk p vonde flelser, legger de ogs lokk p alle andre flelser. Jeg fler rett og slett veldig lite, og innvendig er jeg ganske flat. Dagene gr p en mte inn i hverandre og jeg ser ikke forskjell p jul og pske. For ikke snakke om svn, jeg sover drlig og dette gr igjen utover alt annet. 

N begynner jeg bli ganske sliten av dette, og jeg har derfor valgt f utfrt en skalt ECT-behandling. Dette er en elektrosjokkbehandling og brukes ofte for behandling mot alvorlig depresjon, nr det er fare for livet og nr medikamenter ikke har tilstrekkelig effekt. To elektroder blir plassert p hver tinning, du legges i en lett narkose og fr medisiner mot kramper. Nr du ligger i narkose vil det gis ett lite stt som stimulerer hjerneaktiviteten. Nr dette skjer vil du f kramper som varer rundt 30 sekunder. Det kan derfor sammenlignes med et epileptisk anfall. Jeg tror jeg skal f utfrt dette 12 ganger p rundt en mned. Jeg synes det nesten er litt tabu snakke om denne behandlingen, for jeg fler meg virkelig syk nr jeg nevner ECT. Hvem av oss husker vel ikke Gjkeredet? Dette er jo ingen form for lobotomi, hjernen vil ikke f sjokk, men elektrisiteten stimulerer slik at hjerneaktiviteten blir bedre, som igjen frer til en antidepressiva virkning. Jeg tror mange tenker at medisiner er bedre, men disse pvirker ogs nervesystemet og du fr mange flere bivirkninger. Cluet er og ikke f en depresjon tenker jeg :) Jeg har lest masse om denne behandlingen og 80-90% fr en bedring. Selvsagt finnes det bivirkninger som ved alle andre inngrep, men de er svrt f. Kortidshukommelsen kan bli drlig, men den vil komme gradvis tilbake etter endt behandling. Man kan desverre ikke fjerne problemet, men kanskje man kan f en ny mening med livet sitt og ikke se alt i svart/hvitt. Jeg hper ihvertfall det. Jeg er ganske desperat n for f et bedre liv, eller for f tilbake mitt gamle liv der jeg kan jobbe, ta vare p familien min og ikke minst: LE! 

Jeg skal skrive mer etter hvert om bde innleggelse og ECT, men jeg orker svrt lite n. Jeg har ikke konsentrasjon eller hukommelse til gjre noe som helst. Musikk er en god avledning da, selv om jeg har mange flelser knyttet opp til musikken. Da gjelder det finne musikk som du ikke forbinder med personer eller hendelser. Nr jeg er deprimert m jeg holde meg unna fransk musikk for eksempel, denne musikken bygger virkelig opp det melankolske i meg (men den er jo s fin). Jeg hper dere fr en fortsatt fin pske! 

- Ane 

10 ting jeg skulle nske at jeg visste - om tiden ETTER fdsel

Jeg har vel ganske grundig gitt uttrykk for at de frste mnedene som mamma var vanskelige. Mest p grunn av fdselsdepresjon, men ogs p grunn av andre ting. Jeg skal legge depresjonssnakket p hylla for en stund, fordi det er veldig mye annet jeg ogs har lyst til snakke om. S for runde av temaet for denne gang har jeg lyst til dele ti ting jeg skulle nske at jeg visste, om tiden etter fdsel. 

 

  1. Med n gang babyen grter kommer melka strmmende ut. Snakk om vre i meieri-modus! Og nr man ammer produserer man svnhormon. Kroppen er kul!
  2. Det finnes noe som heter etterrier. Neida, det holder ikke med kynnere, modningsrier og pressrier. Etterrier m vi selvflgelig ogs ha! De starter med en gang ungen blir lagt til brystet. Mine var ikke spesielt vonde (dette er sikkert individuelt!), men rett etter fdselen var jeg ganske uinteressert i noe som helst aktivitet i den regionen. Hadde vrt greit med en heads up!
  3. Du trenger ikke vre redd for at du IKKE vet hvordan det er fde, hvis du benytter deg av epidural. Epiduralen fases ut nr pressriene nrmer seg, fordi du er ndt til kjenne nr du skal presse og ikke. S hvis du nsker epidural skal du ikke ofre en tanke p at du "jukser" eller ikke er "kvinne nok". Du fr allikevel kjenne hvordan det er presse en vannmelon ut av et nkkelhull - no worries!
  4. Det finnes noe som heter Ammehjelpen (sjekk Facebook), og det finnes hjelpemidler som KAN gjre amminga lettere, uten og mtte g over til flaske. Jeg visste ikke om noen av de, bortsett fra pumpe. Det kan vre greit og ha lest om feks brystskjold og hjelpebryst p forhnd. Bare for vite hva det er, og hvordan det kan brukes. 
  5. Man KAN - fdselsdeprimert eller ei - oppleve at man fr tanker eller ideer om at man skader barnet, eller at en ulykke skjer. For eksempel kan man se for seg at barnet ligger ddt i senga, at man kaster det ut av vinduet, mister det i gulvet, eller noe annet forferdelig. DETTE ER IKKE ET "TEGN" P NOE SOM HELST. Du trenger ikke vre redd for at du holder p bli gal, deprimert, eller at du er en grusom forelder. MEN - HVIS tankene gr p repeat i hodet, du ikke klarer tenke p noe annet og de tar helt overhnd, DA trenger du hjelp. Oppsk helsestasjon, fastlege eller ring 113. Noen ganger hjelper det og bare f snakke med noen, og vit at det "bare" er en tvangstanke. 
  6. Det er normalt at det gjr vondt langt inn i sjela nr du hrer babyen din grte, og spesielt hvis du ikke klarer og roe h*n ned (for det skjer noen ganger). Babyens grt er programmert til treffe flelsessenteret i hjernen din, for at du skal gjre alt du kan for finne ut av hva det er. Det er snn babyer overlever. Igjen - kroppen er ganske kul!
  7. Det er fullstendig UMULIG og forberede seg p det som venter. Dette fikk jeg selvflgelig beskjed om p forhnd, men eplekjekk som jeg var tenkte jeg at livet kom til fortsette som fr, bare ENDA bedre. Vkennetter, null stress. Babygrt, null stress. Ingen egentid, NULL STRESS. Egentid hadde jeg da hatt nok av, hele poenget med f barn var jo nsket om noe mer. Noe strre enn meg selv, noe viktigere. Noen bruke den egentiden jeg var s lei av, p. Hehehehe. Nr du ikke har sovet mer enn to timer sammenhengende p en uke, samboeren er p jobb, du er sulten, ungen skriker, katta har kasta opp p gulvet, og strmmen gr. Da kan det hende at du savner den egentida litt, og tenker "Har jeg tatt meg litt vann over hodet?" P samme mte er det med alt det positive; Du klarer ikke forberede deg p hvor utrolig letta og glad du blir n babyen ENDELIG fr ut rapen, prompen eller bsjen. Hvor stolt du blir nr h*n gjr noe h*n aldri har gjort fr. Hvorfor fantastisk det er nr du begynner skjnne hva de ulike grtene betyr. Hvor rrt og uendelig forelska du blir av det frste smilet. Hvor mye det betyr nr h*n hilser p et nytt menneske, og h*n snur seg mot deg for f bekreftet at det er trygt. SUKK!
  8. Instagram (og andre sosiale medier) lurer deg trill rundt. Dette er jo heller ikke noen overraskelse, men det er merkelig hvordan man er s obs p filter (bde i symbolsk og fysisk forstand) p enkelte Instagram-bilder, og absolutt ikke legger merke til det p andre. En sovende baby som holder rundt en bamse. En superfresh mamma med babyen i en bylt p armen. Et perfekt innredet og ryddig hjem, med en smilende baby p saueskinn foran peisen. Trilleturer i strlende sol. Og det er snn ogs. Men det er like mye ufresh mamma med en grtende baby p armen. Rotete hjem med pizzaesker i sofaen, og gulp p saueskinnet. Smdesperate trilleturer i snstorm for f babyen til sove litt lenger enn vanlig. Men selvflgelig er jo ikke sistnevnte instaworthy. Og jeg har gjort akkurat det samme selv! Men s har jeg denne bloggen da... for veie opp 😂
  9. Det er lov og ikke NYTE hvert eneste sekund. P den mten er livet med barn helt likt livet uten; det gr opp og ned. Jeg hadde en naiv, romantisk forestilling om at livet med barn kom til vre bedre enn uten - hele tiden. Men snn er det selvflgelig ikke. Faktisk s synes jeg at drlige yeblikk, timer eller dager MED barn er mye mer utfordrende. Fordi jeg ikke bare kan legge meg under dyna, koble av med Netflix, eller lese en bok. Jenta mi trenger meg, uansett om jeg har en shitty eller bra dag. 
  10. Det er greit og si JA TAKK til hjelp. Du er (mest sannsynlig) trtt, du grter, du ler, du har vondt, du er sliten, du er srbar, du er glad. Om hverandre. Og du er ansvarlig for et lite og skjrt menneske 24 timer i dgnet. Du skal mate, stelle, skifte, trke, bre, bysse, kose, synge. Du skal hjelpe babyen sove, rape, bsje og roe seg. Det er mye helt i starten. Kanskje finner du verken tid, eller ro, til dusje, lage mat eller sette p en klesvask. Be om hjelp, ta i mot hjelp. Ikke tenk - eller tro - at "alle andre" klarer det alene, s det m du ogs. 

Hva du skulle du nske at du visste, eller ble forberedt p? 

 

Angst og depresjon - en ond sirkel

"Alvorlig depressiv episode, tidligere og tilbakevendende"

"Panikklidelse med Agorafobi"

"Generalisert angstlidelse"

Disse tre diagnosene str i min journal etter at jeg ble skrevet ut av Ryse psykiatriske dgnenhet. Og jeg er ikke overrasket, selv om det tok veldig lang tid fr jeg fikk hjelp. Jeg hper at denne bloggen kan f flere til ta kontakt med helsevesenet - om det er fdselsdepresjon eller noe annet man sliter med.

Som jeg har skrevet tidligere startet det psykiske plage meg siste ret p videregende. Jeg flte sjelden glede, kroppen min var tilstede, men jeg var ikke tilstede. Jeg flte ofte p at jeg var alene, at ingen brydde seg om meg - og hvorfor skulle noen faktisk bry seg om meg? Har du noen gang flt deg s ensom at andre menneskers nrvr ikke har betydning? Det er det verste jeg vet, den bunnlse ensomheten selv om jeg ikke er alene. Jeg prver s intenst finne ut hvor jeg fr ro og hvem jeg fr ro rundt. Det finnes et ftall av mennesker som virkelig gir meg sommerfugler i magen, en intens glede, men jeg tror ikke de vet hvem de er.

rene etter VGS visste jeg ikke hva som skjedde med meg. Angsten l ulmet under overflaten og depresjonen kryp oppover ryggen min. Jeg flte meg s vanvittig alene. Jeg fikk mitt frste panikkanfall i Oslo: Hvordan skulle jeg overleve i storbyen? Luften var ikke ren, det var ingen fjell, jeg kjente ingen - herregud hva gjr jeg her! Det er s utrolig vondt fle seg innestengt i sin egen kropp. Jeg klarte ikke flykte noe sted, for det fltes som en annen tok over innvendig. Den tok over kroppen min og fortalte meg at jeg ikke var verdt noe - hvem vil bruke sin tid p deg. Det er ganske forferdelig sitte skrive dette n, jeg ser at disse tankene ikke var reelle. Men jeg har brukt utrolig lang tid p innse det. 

Etter at jeg fikk barn higet jeg etter en type erindring. Kan NOEN vre s snill SE meg! Hvorfor s ingen at jeg hadde det vondt! Jeg higet etter en passasje og en anerkjennelse. Men jeg visste ikke selv hvilken bekreftelse jeg ville ha - s hvordan skulle andre se det? Depresjonen og angsten tok i hvert fall sin plass i livet mitt, jeg holdt ikke ut, men klarte meg heller ikke uten. 

Nr jeg fr angst eller panikkanfall er jeg veldig rolig utenp. Jeg fr skylapper og zoomer ut i fra stedet jeg er, jeg fler meg p en mte hul. Hjertet starter dunke,  jeg blir kvalm, jeg fr hetetokter, fr ikke luft, det prikker inni kroppen min, jeg svetter og det fles som jeg blir kvalt og holder p besvime. I en snn situasjon pleier jeg trekke meg stille unna slik at ingen merker det, og derfor fr ingen med seg at jeg faktisk har et panikkanfall. Det fles p en mte som om jeg mister kontrollen over meg selv, at jeg holder p bli gal. Jeg har ikke telling p hvor mange ganger jeg har trodd at jeg fr et hjerneslag, hjerteinfarkt eller at jeg dr. Fysiske symptomer under et angstanfall er 100% reelle, og du kan oppleve de tre Fene: Flykt, Frys og Fight. Det er rett og slett instinktene som forteller oss at det er fare - n m du enten flykte, fryse eller kjempe. Hvis noe farlig skjer s tenker man ikke: "skal jeg bli stende eller skal jeg lpe" - det bare skjer. Problemet mitt er at disse kommer som lyn fra klar himmel: i sofaen, i bilen, p toget, p butikken, "you name it" - jeg er alltid klar til flykte. Hjertet prioriterer nemlig blod til hjerne og muskler, dette er ogs grunnen til de ulike symptomene under et anfall. I flere tilfeller har jeg bare blitt hjemme da jeg fr angst for angsten, og jeg vil ikke utsette meg selv for situasjonen - som igjen frer til isolasjon. Noe som har hjulpet meg en del er sammenligne oss mennesker med dyr. Dette lrte jeg av fysioterapeuten p Ryse. Dyr har evnen til komme seg videre uten dvele, de er i situasjonen, gjr det instinktene forteller dem ogs er de ferdig med det. Hvorfor er det s vanskelig for oss mennesker leve her og n?

Jeg har blitt grundig utredet for hjertesykdommer. Jeg har gtt med EKG i 24 timer, syklet med EKG og tatt ultralyd av hjertet. Men - lite overraskende, det var ingenting galt. Det mest forferdelige med denne angsten og flykt-flelsen er at jeg fikk barn. Dette er et ansvar man ikke kan flykte fra (man kan jo, men jeg valgte bli). Samtidig som angsten spiste meg opp innvendig hadde jeg ett instinkt: vre en god mamma. Nr jeg ikke mestret det jeg syntes jeg skulle mestre ble jeg mer deprimert. Jeg presset meg selv ned, trykte meg selv langt ned i jorda. Og det er s vanvittig vondt. Vondt i hver celle i kroppen. Man vil vre der for barnet sitt, men man har ogs lyst til flykte. Nr jeg flyktet (p butikken osv.) kjente jeg p en s stor lengsel til barnet mitt. Nr jeg kom hjem s ville jeg bare bort. Det er nesten uutholdelig. Jeg skjnner ikke hvordan jeg har klart holde p denne mekanismen i s lang tid. Jeg tror det bare blir en livsstil til slutt, noe jeg har ftt hjelp til forst.    

 

Det som er viktig for oss med denne bloggen er at vi kanskje kan hjelpe noen andre. Fler du p en hplshet som du ikke kan grave deg ut av: vr s snill ring 116123 - hvis du trenger noen snakke med. Dette er nummeret til Mental helse sin svartjeneste. De har pent hele dgnet, s du vil f kontakt med de. Du kan eventuelt bestille en time hos fastlegen din som henviser deg videre. Det er s godt bli sett, at noen hrer deg! Du kan ogs sende oss en mail, vi hrer gjerne p deg, uansett hva det gjelder. 

Ane 

Ammesorgen som aldri blir borte

ADVARSEL: INNEHOLDER NEGATIVE FDSELSSKILDRINGER

Jeg m dedikere et eget innlegg til det jeg kaller for ammesorg. En av grunnene er at jeg har vanskeligheter med legge det bak meg, og hper jeg kan skrive meg ut av det, og en annen grunn er fordi jeg hele tiden fr tilbakemeldinger fra andre, som har opplevd noe lignende, at det er deilig at noen sier det hyt. S da skal jeg fortsette med det. VI skal fortsette med det. 

Jeg leste selvflgelig masse om amming og ammeutfordringer mens jeg gikk gravid, for vre ordentlig forberedt. Jeg kjpte brystvortesalve, ammeinnlegg - bde silke, ull og engangs - ammepute, og lagde en ammekrok p soverommet. Stol med saueskinn og ny pute i ryggen. Dempet belysning. Rolig og fint. Jeg forberedte meg p brystbetennelser, melkespreng, og det som var verre var. Jeg forventa at brystvortene kom til bl, at melka kom til lekke, og at jeg kom til bli sittende med babyen til brystet det neste halve ret, mens samboeren serverte meg mat og srget for at jeg hadde det fint. Men jeg kan faktisk ikke huske og ha lest ett eneste sted at enkelte babyer ikke fr til amming. 

Jeg kan nesten ikke beskrive den fortvilende flelsen jeg opplevde da jenta mi ble lagt til brystet og hun ikke fikk ordentlig tak. Ikke frste gang, andre gang, tredje gang eller fjerde gang. Hun hadde store vanskeligheter med feste seg, og nr hun fikk tak holdt hun bare i 8-10 (ekstremt smertefulle) sekunder. Det fltes liksom ikke riktig i det hele tatt, og barnepleierne p sykehuset sa at jeg mtte avbryte henne hvis det gjorde vondt, snn at hun til slutt kunne skjnne hva som var riktig sugetak. Avbryte, legge til p nytt, og avbryte igjen hvis det fortsatt var vondt. 

Som jeg har skrevet tidligere holdt fdselen min p i 41 timer. Eller, det er ikke helt riktig, fordi man regner ikke fdselen som startet fr det har blitt 4 cm pning. Men jeg hadde vonde, utmattende rier i 34 timer fr kroppen omsider begynte samarbeide. Da hadde jeg bada to ganger, tilbragt x-antall timer gyngende p en ball, blitt flyttet fra fdestua til rommet, tilbake til fdestua igjen, ftt epidural, blitt "fratatt" epidural, blitt tatt vannet p og underskt en million ganger. For gi et lite bilde p hvordan jeg hadde det, s har jeg fortalt andre i ettertid at jeg hadde epidural i ca tre timer. Samboeren min kunne fortelle meg at jeg hadde det i ELLEVE. Nr elleve timer smertelindring fles som tre, da veit du at du er sliten. Jeg husker at jeg grt da epiduralen ble faset ut. Jeg var ikke klar for ha det s vondt igjen. Jeg fikk et angstanfall under pressriene, og bad jordmora om skyte meg. Og jeg mente det virkelig. 

La meg bare si det snn: Nr du er s mentalt herja at du fler deg som et skjelvende aspelv, har nybrodert underliv, og det sakte men sikkert gr opp for deg at barnet ikke fr seg i nok melk til bli mett, da avbryter du ikke det lille, hylende vesenet fordi sugetaket gjr vondt. Du biter smerten i deg og hper barnet fr i seg nok til sove et par timer, s du selv kan hvile og prve komme til hektene. Toleransevinduet ditt er ikke-eksisterende. Du vil hvile, grte, bli holdt rundt og matet selv, s det og skulle ta opp kampen om riktig sugetak med en grtende baby, det skjer ikke

Barnepleierne viste meg ulike ammestillinger, og i korte yeblikk fungerte det snn nogenlunde, helt til det ikke gjorde det lenger. Jeg fikk beskjed om hndmelke fr jeg la henne til, og mate med kopp, for at hun skulle f i seg noe og skjnne at det var mat i den greia jeg stappa inn i munnen hennes. "Sugetaket ser veldig fint ut", sa de. Og jeg nikket og smilte, og sa "S bra", uten og nevne at det kjentes som hele brystvorta ble gjennomboret av nler. Jeg orket rett og slett ikke hre flere ganger at jeg bare mtte prve igjen, at hun var utlmodig, at hun ikke skjnte det, eller at brystet var for hardt. Jeg var s jvlig sliten, og skuffa over meg selv.

Jeg husker ikke s mye av dagene p sykehuset, men jeg husker at jeg ville hjem, fordi jeg trodde at ting kom til ordne seg der. At vi i ro og mak kunne sitte med den nyinnkjpte ammeputa, i ammestolen med saueskinn og finne ut av denne amminga p egenhnd. Hun og jeg. Det tok to dager fr jeg grtende ringte etter hjelp: "Jeg m ha en brystpumpe!". Og en pakke med morsmelkerstatning, i tilfelle. Jeg var livredd for at babyen ikke ble mett, og siden hun gikk ned 10% i vekt p sykehuset, s var det uaktuelt at hun skulle g ned noe mer. Men det var helt tydelig at den jvla puppen kunne jeg bare holde langt unna henne. Hun grt nr jeg la henne ned p ammeputa, hun skreik nr jeg prvde presse puppen inn i munnen hennes, og hun hylte nr hun glapp taket. Tanken p reise opp p sykehuset for f ammehjelp, og nok en gang bli bedt om vre tlmodig, prve enda flere stillinger, hre p enda mer grt, og fle meg enda mer mislykka, gjorde meg kvalm. Jeg klarte det ikke. 

Overgangen til flaske var en lettelse i ca et par dager. Det var fint og vite at hun ble mett, men flelsen av vre mislykka som mor ble bare strre. Jeg pumpa, og pumpa, og pumpa, og tanken p at hun i hvert fall fikk morsmelk var en liten trst. Men produksjonen avtok og angsten kte. Jeg klarte ikke lenger sitte i ro og pumpe, og siden det uansett ikke var nok gikk vi over til morsmelkerstatning. Enda en lettelse. Enda et nederlag. Da jordmor kom p hjembesk (og ga masse forstelse og godkjennelse for bde flaske og mme) hadde hun gtt opp tre ganger s mye som det som er normalt. "Endelig", tenkte jeg. "N lsner det". Men det gjorde det ikke. 

Plutselig virket det som ammeproblemene begynte vise seg p flasketeknikken ogs. Hun drakk veldig sakte, satte ofte i halsen, det rant melk ut av munnvikene, og hun viste tydelig misnye i matsituasjoner. Hun svelget ogs mye, spesielt i svne, og kunne plutselig vre vt av gulp uten at det kom en lyd. Det virket ogs som hun hadde mye vondt i magen, og hun sov lite og drlig. Vektoppgangen fortsatte heller ikke. Jeg byttet flasketype, morsmelkerstatning, masserte magen, prvde bresjal, ga mat oftere men i mindre porsjoner. Helsestasjonen hadde ingen svar, pappaen - og de andre rundt oss - tok det hele med ganske stor ro, det er tross alt ikke unormalt at en baby har vondt i magen og gulper litt. Og det virket som det bare var jeg som syntes hun grt mye og sov lite. 

Det overdrevne fokuset p alle problemene hennes var nok min fdselsdepresjon. Jeg snakket ikke om annet, og annenhver dag hadde jeg googlet meg fram til en ny diagnose, eller en ny lsning p de diagnosene jeg allerede hadde stilt, og egentlig hadde funnet en lsning p. Det ville ingen ende ta. Legen p helsestasjonen fant ikke noe galt, men gikk til slutt med p at det kunne virke som hun hadde stille refluks. Vi fikk beskjed om prve en melkefri morsmelkerstatning fra apoteket (til 300,- boksen) og gi Gaviscon (reseptfritt mot halsbrann og oppstt) etter de strste mltidene. Det ble litt bedre, men ikke bra nok. Til slutt bestilte jeg time hos DoktorBarnegod, en privatklinikk for barn. Jeg var p dette tidspunktet 100% overbevist om at babyen hadde stramt tungebnd, og at refluksen var en bivirkning av det. Det kunne gi svar p hvorfor amminga ikke fungerte, den drlige flasketeknikken, svelginga, og svnen. Bare konsultasjonen kostet 2500,- 

Det tok barnelegen to sekunder og konstatere at tungebndet til jenta vr var stramt. 3 mm fri tungespiss, nesten ingen evne til lage vakuum, 30 graders bevegelighet mot sidene, og lav toleranse fr brekning. Enkelt forklart: Hun klarte ikke bevege tunga og brakk seg s fort hun fikk noe i munnen. Konsultasjon med tungebndsklipp, tyeinstruksjoner, bl resept p aminosyrebasert morsmelkerstatning og to oppflgingskontroller p klippet; 7000,- Jeg hadde glatt betalt med sjela mi, hvis det hadde vrt prisen. bli tatt p alvor, bli sett og hrt, og f bekreftet at man ikke er en hysterisk frstegangsmor som gjr et nummer ut av alt; UBETALELIG. 

tenke p at vi kunne ftt til amminga, at jeg kunne flt meg som en tilstrekkelig mor, og at jenta vr kunne sluppet tre mneder med helt undvendige plager kommer til gnage meg for alltid. Men det blir stadig lettere takle, spesielt nr jeg ser hvor flink hun har blitt til bruke flaske, at hun klarer lage smattelyder, og at hun fr i seg fast fde uten problemer. Refluksen er ikke borte, men den er ikke lenger like plagsom. Og hun har sakte men sikkert kommet seg inn igjen i (den forbanna) vektkurven. Endelig. 

Det er sikkert ikke bare stramt tungebnd som kan gjre at en baby ikke fr til amme, eller ammer med helt feil teknikk snn at det blir uutholdelig for mor. Og jeg kan selvflgelig ikke si med 100% sikkerhet at det "bare" var det som var grunnen, men jeg er s sikker som jeg kan bli. Jeg vil at dere kommende foreldre der ute skal vite at det ER noe som heter stramt/kort tungebnd, og at det kan gjre ammingen nesten umulig. Dessverre vet offentlig helsevesen skremmende lite om stramt tungebnd, og terskelen for gjre noe med det p barselavdeling er veldig hy. Jeg er overbevist om at stramt tungebnd kan vre rsaken til MANGE mdres mislykkede ammeforsk. Og det er dessverre snn at man m finne ut av hvor man kan f hjelp, og betale hjelpen, selv. Grunnen til dette er at det er at man ikke har nok forskning til kunne bekrefte at stramt tungebnd frer til utfordringer som mislykket amming, refluks, nakkeplager og kolikksmerter hos babyer, og kjeve/nakke/ryggplager, talefeil, spisevansker og feil tannstilling hos eldre barn og voksne. Det er rett og slett ikke en anerkjent problemstilling i "skolemedisinen". Jeg har ftt hre at det ikke engang er en del av pensum. 

Jeg vil derfor avslutte med en liten appell til det offentlige helsevesenet: Les dere opp p (den lille) forskningen som er gjort p stramt tungebnd. Selv om forskningen ikke ble startet i den greske antikken, og man dermed ikke kan vise til rhundrer med forkningsresultater, s KAN det vre noe i det ;-) Ikke la mdre streve med den jvla amminga i mnedsvis. Ikke la mdre fle at det er noe galt med dem. Ikke la mdre diagnostisere babyen via Google. Og ikke flir av dem nr de sier at noe er galt, og flg opp med: "Det er din frste, ikke sant?" 

- Linda

Fdselsdepresjonen som eskalerte av sosiale medier

Nr jeg startet bli deprimert hadde jeg en forferdelig flelse av lengsel. Jeg lengtet etter personer og materialistiske ting. Jeg var s rastls og fant alltid noe nytt bekymre meg over. Hvis jeg bare kjpte den tingen, s ville jeg f det bedre inne i meg. Hvis jeg bare flykter unna situasjonen, s vil det som spiser meg opp innvendig forsvinne. Jeg vet at det kan hres rart ut, men for meg er det veldig reelt. Problemet er at nr jeg kjper den tingen eller flykter fra situasjonen, s blir jeg ikke bedre. 

Det hele startet allerede i graviditeten, jeg fikk panikk av vre gravid. Jeg tror nok det fltes slik fordi jeg ikke kunne flykte fra egen kropp. Jeg likte ikke vre gravid i det hele tatt, jeg klarte ikke forholde meg til at det var et barn jeg hadde i magen. Jeg var mye p Instagram, ulike blogger og forum. Og det jeg fant ut var at det var noe galt med MEG. Hvorfor var ikke JEG sprudlende glad for den nye verdensborgeren jeg bar frem i min egen kropp? Jeg prvde ta bilder uke for uke, ordne barnerom, kjpe klr og alt mulig utstyr som vi faktisk ikke trengte. Jeg satt klipte ut fuckings 1000 sommerfugler til ha p veggen fra papir, for det hadde Jenny Skavlan gjort. Men ingenting fikk meg til fle meg bra. Det skal legges ut flotte bilder av babyen p Instagram, man skal vre pen og flott selv som mamma. Det skal ikke synes at det faktisk er jvlig vanskelig ha et nyfdt barn. Jeg leste at en stor, kjent blogger hadde lyst til bli gravid fordi Kardashian sstrene var det. Det virker som at det f barn har blitt en bragd og en konkurranse p sosiale medier:

Jo tynnere du er etter fdsel: cred

Hvis du kan amme konstant: cred

Hvis barnet sover hele natten: cred  

Hvis barnet ikke grter: cred

sitte p kaf hele dagen: cred

Tusenvis av ting til babyen: cred

Du ser alltid fresh ut: cred

Jeg blir spr. Er det rart man har hye forventninger til f barn nr lista er lagt snn? Ingen fortalte meg noe negativt eller hvor vanskelig det faktisk var bli mamma. Det eneste jeg gjorde var forberede meg til fdselen - den store bragden - for da var det jo faktisk over. Men HALLO, det er jo faktisk da det starter.

P barselhotellet s eskalerte flelsen av rastlshet. De andre foreldrene hadde pyntet s fint i den lille plastsengen til babyen sin. Jeg fikk smpanikk, for vr plastseng var bare enkel med en dyne i. De andre hadde babynest, flotte tepper og bamser. Jeg flte meg som en drlig mor og jeg syntes synd p babyen vr som ikke hadde det s fint. Jeg ser jo n at dette er helt p trynet, men for meg var det s reelt. Hvis jeg bare fikk fikset den sengen, s ville jeg roe meg. Sengen ble fikset, men uroen forsvant ikke.

Frste gang jeg var p helsestasjon s jeg alle vognene som stod parkert i gangen. Flotte vogner med lenker, tilbehr og saueskinn. Min vogn var jo bare plain, stygg syntes jeg ogs den var (mannen fikk heldigvis overtalt meg til og ikke kjpe ny vogn). Tenk legge ungen min i en vogn uten saueskinn! Etter dette besket travet jeg opp p Ullevl stadion. Med en skrikende unge og panikkangst entret jeg Barnas hus og fikk kjpt det jvla saueskinnet. Og n tenker du vel: ble du bedre av kjpe saueskinnet, Ane? Nei. Jeg gikk fra Ullevl til Bislett grtende, det boblet inne i meg. Hvor enn jeg snudde meg s jeg lykkelige mdre med kaffe og baby. Hva var galt med meg?

Jeg skulle bli en skalt kafmamma, babyen min skulle vre med meg overalt. Hvis han ville opp av vogna kunne jeg bare slenge han i et bresjal. For det bre barnet sitt var det beste en mor kunne gjre (ja, og amming da selvsagt). Alle brer jo barnet sitt i sjal! Hvor enn jeg s p Instagram var det babyer i bresjal. Jeg skulle drikke kaffe mens jeg ammet, slenge puppen ut hvor enn jeg var, for det var jo snn det skulle vre. Det virket veldig praktisk for meg, babyen kunne tilpasse seg meg og vi kunne vre med p alt JEG ville. Jeg skulle bake, vaske, male, strikke og vre sosial i mammapermisjonen. Babysvmming og babyyoga hadde jeg ogs lyst til prve. VEL, kall meg gjerne naiv og uforberedt, men hvordan skulle jeg vite hva som ventet meg nr alt var rosemalt? Ingen fortalte meg at ikke alle barn liker bresjal (for jeg hadde jo kjpt 2 breseler og 1 bresjal, for det var jo sjalet som var problemet), eller at barn kan hyle s mye at du ikke kan sitte p en kaf. Ingen fortalte meg at barnet kan faktisk ha kolikk og at det eneste som hjelper er turer i vogn. Ingen fortalte meg at amming faktisk ikke alltid funker og det gi flaske er faktisk greit. Det skal sies at jeg synes det er flott for de som klarer bre barnet sitt, og flott for de som klarer fullamme barnet sitt til over 6 mneder. Nr jeg klarte bryte meg ut av sosiale medier og forum s ble jeg ogs en bedre mamma. For jeg er den beste mammaen for mitt barn og du er den beste mammaen/pappaen for ditt barn. Dette synes jeg er det viktigste ta med seg allerede i graviditeten.

Processed with VSCO with m3 preset

Skal jeg fortelle dere noe? I dag er faktisk den frste dagen jeg har vrt alene p butikken med barnet mitt, over 1 r etter fdselen. Og for meg er det en strre bragd enn mange likes p Instagram. 

Om oss

LINDA NORDGRD

Jeg er 29 r, og kommer fra Hnefoss. Jeg er utdannet frisr og har en datter, samboer og katt. 

I 2014 fikk jeg diagnosen bipolar lidelse, etter ti r med tilbakevendende depresjoner. Det er en utfordrende sykdom leve med, og noen ganger er det veldig frustrerende og vite at - uansett hvor hardt jeg jobber i mot - s kommer det en ny depresjon. Jeg bare vet ikke nr. Bipolar lidelse er, for dere som ikke vet, en kronisk lidelse hvor man svinger mellom to "poler" (ergo bipolar) i form av depresjon eller hypomani/mani. Hypomani er en light-variant av mani, hvor man er mer klar over at man befinner seg i tilstanden, og har mulighet til og kontrollere det.

Nr jeg har friske perioder liker jeg lese, se film/serier, vre sosial, spise god mat, rydde og organisere (ja, jeg har et lite ryddeproblem) og bruke kreativiteten min. Nr jeg er hypoman er jeg glad i det samme, bare at det er fem ganger sterkere. Og ryddinga tar ofte litt overhnd. Nr jeg er deprimert er jeg ikke s veldig glad i noen ting, finner lite/ingen mening i hverdagen, fr ofte sosialangst og isolerer meg. 

Det kommer helt sikkert til og skinne litt igjennom p bloggen hvilken fase jeg er i, men det er rett og slett snn det er. Det finnes p en mte tre utgaver av Linda, og alle er (dessverre?) like mye meg!

Etter jeg fdte vrt frste barn fikk jeg en fdselsdepresjon, som til slutt endte med innleggelse p Psykiatrisk Dgnavdeling Ryse. Og det var der ideen til denne bloggen startet.

ANE TVEDT JORDHEIM

Mitt navn er Ane og jeg er 28 r. Etter 7 r i Oslo flyttet jeg tilbake til hjemstedet mitt Hol sammen med mannen og snnen min. Snnen min er 1 r gammel og er en flott, spinnvill liten gutt. Jeg er utdannet sykepleier og jobber i Hjemmesykepleien i Hol kommune. For min del startet min sykdom p slutten av videregende. Jeg hadde mitt frste panikkanfall i Oslo i 2010 og trodde p det tidspunktet at jeg skulle d. Dette har jeg dessverre ikke oppskt hjelp for, fr jeg fikk denne alvorlige fdselsdepresjonen. 

       

Nr jeg er relativt frisk liker jeg god mat, vin, sprk, bker, musikk, konserter, blomster, latter og kjrlighet. Nr jeg er syk blir jeg ganske flat og er veldig passiv. Jeg blir rastls og tror at det som kan fikse depresjonen min er konkrete ting, dette er jo ikke riktig - men for meg er det veldig reelt. Det er lenge siden jeg har flt en oppriktig glede inne i meg, men de jeg mtte p Ryse klarte vekke noe i meg. Jeg har prvd f hjelp for fdselsdepresjonen i 1 1/2 r, og jeg har derfor kommet inn i rutiner og et mnster som er vanskelig bryte ut av. Dette er noe jeg jobber med hver dag. Nr jeg ble lagt inn p Ryse mtte Linda flte jeg at vi fort knyttet et bnd, og vi var mye frustrerte og sinte p grunn av den drlige opplysningen om fdselsdepresjon. 

FORMLET MED BLOGGEN

Vi nsker sette fokus p alle de tingene ved det f et barn som vi oppfatter som tabu, og hvordan det er ha det vanskelig psykisk som forelder. Da vi ble kjent under innleggelsen oppdaget vi mange likhetstrekk ved fdselsdepresjonene vre, og mten vi hndterte det p, selv om vi er to helt forskjellige mennesker med ulikt utgangspunkt. Og vi satt begge med et veldig engasjement for f snakket dette "ihjel", og muligens kunne hjelpe andre i samme situasjon. Vi har bestemt at bloggen ikke kun skal dreie seg om psykisk helse, men ogs hverdagen, bde i - og utenfor - mammarollen. 

Hper du vil flge oss, vi er ogs p Instagram: @psyktmamma :-) Vi skal bli mer aktive etterhvert!


 

Drukne eller svmme?

Hei! Jeg heter Ane og har mann og en snn som er ett og et halvt r.

Jeg har gruet meg litt til dette innlegget. Jeg har grtt, slitt og kavet meg hit jeg er i dag. Det sitte og skrive dette ned virker s surrealistisk. Jeg har virkelig jobbet for f hjelp i en tid som skulle vrt min beste. Innlegget blir noe overfladisk skrevet da jeg ikke gr veldig i dybden, men jeg tenker g i dybden i senere innlegg. Jeg har ogs vrt redd for at dette innlegget skal bli veldig likt Linda sitt, men ja, vi har mange likhetstrekk i historiene vre. Vel, her kommer min historie - nogen lunde oppsummert.

Hvor lang tid m det g fr man fr hjelp for en fdselsdepresjon? I mitt tilfellet har det gtt over ett r.

3 uker etter fdselen fortalte jeg helsesster at jeg flte meg deprimert. Hun s p meg og sa "hm, du kan ringe hit hvis du blir mer trist". Det var som f et slag i trynet. Disse ordene har fulgt meg p hele min reise. Jeg har grtt over de, blitt sint, frustrert og ikke minst bekymret. Hvor langt m det da g? Man kan ikke skylde p tidspress og ferieavvikling, eller at man vil hjem fordi klokken har passert 15.30. Tro meg, jeg er sykepleier selv, og jeg forstr hva en travel hverdag er. Og hvis noen forteller deg at de er deprimerte etter en fdsel, er frste bud lytte. Mt personen med respekt og forstelse. Jeg blir trist av tenke at s mye kunne vrt forandret hvis denne helsessteren hadde gjort det.

Fdselsdepresjon rammer 1 av 10 kvinner, for ikke snakke om mrketallene. Hvorfor ble da ikke jeg tatt serist nr jeg frst pnet meg? Jeg var helt knust nr jeg kom hjem til mannen min. Han fikk meg til skrive ned en liste jeg kunne ta med p neste kontroll. Listen skrev jeg, men jeg kom meg aldri p neste kontroll. Panikken hadde grepet meg med en stor klo. Jeg fikk ikke utfrt noe, dusjet ikke, spiste ikke, sov ikke, men jeg ammet. Ammet til den store gullmedalje, jeg grt om kapp meg babyen, og mannen min var fortvilet og avlastet meg alt han kunne.

S bestemte jeg meg. Jeg pakket med meg ungen og bagasje, og dro hjem til mamma og pappa. Nr jeg gikk av toget stod pappa og ventet p oss. Det var en togtur preget med en vanvittig angst, jeg var livredd for at babyen skulle lage lyd og at noen skulle dmme meg hvis jeg ikke fikk trstet han. Jeg satt musestille hele turen og ammet babyen hele veien. Hvis han pnet ynene fikk jeg panikk. Tenk vre s livredd sin egen baby!?

Som sagt hentet pappa meg. Jeg fortalte han at jeg ikke hadde avlyst timen p helsestasjonen eller det frste mte med barselgruppen. "Og ingen har ringt?" spurte han. "Nei, jeg har ikke hrt noe". "S du kunne ha ligget dd hjemme uten at noen hadde visst det?" Ja, det kunne jeg faktisk. Jeg var bare et tall i systemet. Jeg har vrt s heldig med et fantastisk sttteapparat rundt meg, i form av mannen min og familie/svigerfamilie. De har stttet meg i alt, jeg har fortalt dem alt og de har holdt ut med meg, bde p godt og vondt. Men hva med de som ikke har dette sttteapparatet rundt seg? Hva med dem? Jeg skulle s gjerne omfavnet hver en mamma og pappa fortalt dem: Det gr bra! Du gjr en fantastisk jobb. DU er den absolutt beste for barnet ditt. Stol p deg selv og ikke det rosemalte bilde i samfunnet.

Hjemme hadde jeg det godt og vondt. Det var godt vre med mamma og pappa. Det var vondt  ikke fle seg som en mamma, som den beste for mitt barn. Mannen min hadde jeg reist i fra i Oslo, han mtte jo jobbe. Dette var i alle fall vondt, jeg flte jeg frarvet han den frste tiden med barnet sitt. 

Jeg fikk hjelp tvert p hjemstedet mitt. Mamma ringte for meg og en fantastisk helsesster tok meg under vingene sine. Hun tok seg tid til meg, hun s MEG. Hun gjorde alt i sin makt for at ting skulle g bedre, og jeg ble henvist til psykisk helse. Jeg hadde en time der, og jeg tror nok ikke at noen av oss forstod hvor syk jeg faktisk var. Etter hvert mtte jeg tilbake til Oslo, adressen min var jo der, og ikke minst fastlegen min.

Tiden fra dette tidspunktet er ganske svart og surrete for meg. Jeg mtte dra i skyttel mellom Oslo og hjemstedet mitt. Jeg fikk ikke ro noe sted, jeg var s rastls og panikken grep meg uansett hvor jeg var. Det var som et monster spiste meg opp innvendig, jeg var s vanvittig sliten.

Jeg var innom mange mennesker; fastlege, ulike helsesstre, lege p helsestasjon og vikarleger. Ingen klarte hjelpe meg p rett mte, ingen s meg og ingen s alvoret i situasjonen. Etter en stund fikk heldigvis mannen min ta over permisjonen og jeg fikk sykemelding. Dette er en fantastisk ordning som alle burde ha kjennskap til!

Ammingen hadde jeg stoppet, etter mye innspill fra mamma, pappa og mannen min. Helsessteren fra hjemstedet mitt stttet ogs dette. Jeg trengte avlastning og jeg trengte svn, og min helse var viktigere enn de edle drpene. Dette var en vanskelig avgjrelse for meg, jeg svingte mye frem og tilbake. Amming var jo i flge alle steder det viktigste i hele verden. Jeg grsser p ryggen av alt som har med amming gjr den dag i dag. Jeg synes det er flott at s mange gjr det, jeg skulle s gjerne gjort det selv, men ammingen gjorde meg faktisk sykere.

Jeg ble etter en stund henvist av fastlegen min til Lovisenberg DPS, her fikk jeg kontakt med en flott psykiater som var oppriktig interessert i meg, hun medisinerte meg og utredet meg s godt hun kunne. Problemet var at vi hadde sagt opp leiligheten i Oslo og var p flyttefot til hjemstedet vrt. Det ble fire nyttige timer hos psykiateren i Oslo og jeg syntes det var trist at det var over hos henne. Men hun skulle henvise meg til DPS hjemme s jeg fikk videre oppflging. Denne timen kom aldri, jeg aner ikke hva som hadde skjedd, men jeg orket ikke ringe. Jeg var s dritt lei av at jeg alltid mtte ta tak i dette problemet, at systemet sviktet s voldsomt. Det gikk et halvt r fr jeg kom meg til min nye fastlegen, hun henviste med tvert til DPS. Jeg skal rlig innrmme at denne tiden jeg beskriver er veldig gr, jeg s ikke farger i hverdagen.   

I desember 2017 hadde jeg bestemt meg for reise en tur alene til Oslo. Jeg hadde booket meg rom for en natt p Plaza og skulle overnatte hos svigerinnen min neste dag. Denne helgen s raknet det virkelig for meg. Ingen av mine venner hadde mulighet til mte meg, noe som er forstelig, vi har alle vre egne liv. Jeg prvde vre impulsiv og reiste ut alene p en bar. Jeg gikk bare hvilelst rundt i Oslo og fikk ikke puste. Nr jeg kom tilbake p hotellrommet var det som veggene trakk seg mot meg. Jeg begynt fle meg gal, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av det. Morgen etter hadde angsten eskalert og akkurat der skjnte jeg ikke meningen med livet. Jeg pakket kofferten min, avlyste avtaler jeg hadde lagd og heldigvis var svigerforeldrene mine i byen. De tok meg til seg og roet meg ned, og jeg brukte resten av dagen med de.

Etter denne opplevelsen valgte jeg legge meg inn p Ryse psykiatriske avdeling. De lrte meg spise, sove og sosialiseres. Jeg mtte unge mennesker p min egen alder, de hadde sine egne historier, men samtidig var vi samme bt. Det var godt og bli forsttt, respektert og anerkjent for den jeg var. De lrte meg at jeg ikke kan gjre noe med fortiden og fremtiden. Den drlige samvittigheten fr jeg i alle fall ikke gjort noe med. Ja, jeg m leve med angst og panikklidelse, jeg kan bli alvorlig deprimert igjen, men jeg har lrt meg leve med det. Nr man kan akseptere at disse flgesvennene ikke vil forsvinne, da kan man kanskje f puste litt igjen, se fargene og nyte det vi har her og n. Men ja, jeg veit, det er drit vanskelig.

Takk til min fantastiske mann som p mirakulst vis har holdt ut med meg. Takk til familien min som har bitt tennene sammen og hjulpet meg gjennom det verste i livet mitt. Takk til svigerfamilien min, jeg kunne virkelig ikke bedt om en bedre bonusfamilie. Takk til venner. Takk til Helena Brodtkorb. Takk til helsestasjonen som s meg. Takk til min fantastiske fastlege som har hjulpet meg mer enn hun aner. Takk til psykiateren min som fikk meg til puste igjen. Takk til Ryse som fikk meg til se meningen med livet. Og en stor takk til min fantastiske medpasienter p Ryse, dere fikk meg virkelig til blomstre.

Og takk til min fantastiske snn, jeg kunne ikke bedt om en flottere gutt, jeg er s stolt av deg og det vi to har klart sammen. 

Ane Tvedt Jordheim, 28/02.18 

Ammesorg og fdselsdepresjon

f et barn er en av de fineste opplevelsene i livet. Svangerskapet og fdselen kan vre s tungt og vanskelig som bare et svangerskap og en fdsel kan vre, for i enden venter verdens fineste premie. 

Tiden etterp kan vre slitsom, men man skal passe p nyte den. Trille turer, vise det lille nurket stolt frem til verden, og selv om man er sliten av vkennetter og barnegrt s skal den velkjente morsflelsen skinne gjennom, og bekrefte for verden at den nybakte mammaen - selvflgelig - er lykkelig. 

Innimellom kan man sklart legge ut bilder p sosiale medier av slitsom natt-amming og t-skjorter gjennomtrukne av melk, men herregud - det er jo S verdt det, s lenge den lille perfekte babyen fr i seg det aller helligste i verden; morsmelk. 

I alle fall er det snn det skal vre bli mamma, p Instagram. 

For noen av oss kan derimot det f et barn bli s vondt, at det virker som det ikke er til leve med. Og snn ble det for meg. 

For det frste gikk jo - selvflgelig - amminga til helvete. Hun er bare utlmodig, sa barnepleierne. Bare gi henne mat s mye og ofte hun vil, det er vanlig med 12 ganger i dgnet. Etter en fdsel p 41 timer, som nesten endte med sugekopp, var hodet og kroppen min kobla helt fra hverandre. Jeg var s fysisk og psykisk utslitt, og jeg kunne ikke skjnne hvordan jeg skulle klare tilfredsstille sultbehovet til det lille vesenet som hylskreik hver gang jeg skulle legge henne til, og som glapp taket gang p gang. Herregud, jeg m jo bare f til dette! INGENTING kan mle seg med morsmelk.  

Det er ikke alle som skjnner det med en gang, du m gi henne litt tid sa barnepleierne. Okei, s det er noe feil med ungen min, tenkte jeg. Hun skjnner ikke amming. Hvordan er det mulig? Jeg trodde babyer var programmert til amme! Hva er det som skjer?! 

I dagene som fulgte ble babyen sintere og sintere nr hun skjnte at jeg skulle prve gi henne mat, og vi grt i kor. Jeg flte meg som en hpls mamma, og at det var noe galt med babyen var det - i mine yne - ikke lenger noe tvil om. Er det snn det skal vre? Skal det fles som om jeg ikke fr puste? Er det dette som er barseltrer? Er det vanlig vre redd for babyen sin? Jeg googlet og grt. Det MTTE jo finnes svar et sted! 

La oss bare ta dette med amming, frst som sist. Det finnes - iflge fastlegen min - ikke et land i verden som er s fokusert p amming og de tilsynelatende magiske kreftene til morsmelk, som Norge. Og for all del - jeg skjnner verdien av morsmelk - men jeg kan ikke forst, eller godta, fremstillingen av det at man FOR ENHVER PRIS skal amme, koste hva det koste vil! 

Har du bldende brystvorter og en baby som ammer like deler melk og blod? Null stress! Klarer du ikke slutte ryke? Morsmelk er s viktig at du kan amme likevel! Har du yekatarr eller sr? Bruk morsmelk, sklart! Morsmelkens rolle som et vidundermiddel gjr det s JVLIG TUNGT og ikke f det til! Ikke bare flte jeg meg mislykka som mor, men jeg flte at jeg frarvet barnet mitt det aller beste hun kunne f. Og det allerede fr hun var en mned gammel! 

Det var utrolig vondt g til innkjp av den frste pakka med morsmelkerstatning, men ogs en enorm lettelse. Jeg prvde og pumpe i noen dager, men produksjonen avtok s fort at jeg satt i timevis uten mer enn 60-70ml som resultat. For fremtidige foreldre sin skyld skal jeg vre s politisk ukorrekt og nevne de strste fordelene med flaske;
- Mamma kan f sove! 
- Den andre forelderen kan mye tidligere f et nrere forhold til barnet sitt, og hvor fint er ikke det? 
- Du vet nyaktig hva og hvor mye babyen fr i seg, og det er lettere f rutiner. 
- Hvem som helst kan gi mat, noe som pner opp for avlastning hvis det er behov for det. 

Og vit dette, kjre nybakte mamma: Barnet ditt tar ikke skade av verken flaske eller morsmelkerstatning. H*n opplever nrhet, tilknytning og kjrlighet i like stor grad, ikke bekymre deg for det. 

Jeg heier selvflgelig p alle dere som ammer, og unner dere virkelig ALT som det gir, men som sagt; det kan ikke vre snn at det blir presentert som det eneste riktige, eller aksepterte, alternativet. I mitt tilfelle ble det til slutt helt ndvendig g over til flaske, og med en gang man har en "god nok" grunn er det plutselig helt greit! "Flaskebarn klarer seg helt fint, den erstatningen som finnes n er helt super!" Okei?! Hvorfor er det INGEN som forteller deg det p sykehuset? Hvorfor er det ingen som tar ansvar og sier: "Vet du hva, dette ser jeg at er helt forferdelig for dere, vil du prve flaske?" eller "Skal vi kanskje pumpe litt, og gi p flaske for se om det fungerer bedre? Og kanskje du skal f en sovepille, fordi du ikke har sovet p tre dgn". Men, nei. Her det skal det hndmelkes, gis med kopp, lirkes inn med spryte, og stimulere brystvortene til de blr. For morsmelk, det skal ungen ha. 

Skulle jeg nske at jeg fikk til amming? Selvflgelig. Er jeg bitter? Ja, i massevis. Men det handler ikke bare om ammingen.

Selv om vi gikk over til flaske s fortsatte redselen, vkennettene (selv om babyen sov) og googlinga. Jeg fikk ikke sove, og jeg klarte ikke spise. Jeg grt mye, hadde panikkanfall og jeg klarte ikke vre alene med babyen. Jeg hadde ekstra samtaler p helsestasjonen og gikk til en psykolog. "Det er vanlig grte mye, dette er en veldig overveldende tid. Det ikke s uvanlig fle det som du gjr, og det er viktig at omgivelsene tar hensyn. Du m ikke sykeliggjres fordi du fler det snn". Okei, jeg prver litt til, da. Jeg er tydeligvis ikke syk, dette er ikke uvanlig, det er mange som har flt det samme. Jeg klarer meg uten sykemelding, dette gr jo over. 

Jeg gikk i tre mneder med en depresjon som rett og slett spiste meg opp, innenfra og ut. Jeg var konstant livredd, jeg l i fosterstilling ved siden av barnevogna og grt inne i garderoben vr fordi jeg hadde panikkangst. Jeg klarte ikke se folk i ynene, fikk vondt i magen nr bekjente ville stoppe se p babyen, og jeg flte meg s utrolig feil. Hvorfor er jeg ikke glad? Hvorfor orker jeg ikke ha folk p besk? Jeg skal jo nyte dette, og det skal vre det fineste jeg har opplevd. Hvorfor er jeg ikke stolt? Herregud, jeg kan jo ikke vre mamma. Jeg orker ikke mer!

Den eneste lsningen jeg s var at vi mtte gi fra oss barnet vrt. Jeg kom aldri til klare vre mamma. Til slutt hadde de to tankene satt seg fast, og gikk p repeat i hodet mitt. Babyen m bort, jeg kan ikke vre mamma. Babyen m bort, jeg kan ikke vre mamma. Hun M bort! Men hvordan? Jeg kan jo ikke kvitte meg med barnet mitt, og pappaen vil jo ikke det. Men det er jo den eneste lsningen. Jeg vil d. Herregud, jeg fr ikke puste. HUN M BORT.

Vendepunktet kom da vi for andre gang var hos osteopat med babyen. Da han var ferdig med underskelsen, og - som frste gang - konkluderte med at alt var i skjnneste orden, snudde han seg mot meg, og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte som sant var at jeg hadde fdselsdepresjon, men at det sikkert kommer til bli bedre snart. Jeg hadde s angst at jeg kaldsvettet, og var helt p grten. Veldig overbevisende. Da s han meg inn i ynene og sa: "Jeg ser jo at DU har det mye vondere enn henne". Da vi kom ut p gata begynte jeg grte, og hyperventilere. Det kjentes som noen satt p brystet mitt. Da jeg fikk samlet sammen det siste jeg hadde igjen av fornuft - med god hjelp fra samboeren min - ringte jeg legen og sa "Jeg vil gi bort barnet mitt, jeg trenger hjelp". To timer seinere satt jeg i bilen p vei til Blakstad Psykiatriske Sykehus. 

Bare glem mislykka amming. Det ultimate nederlaget for en som en som har ftt et velskapt, friskt og veldig nsket barn er en fdselsdepresjon. Og det finnes s latterlig lite informasjon om det! I mange tilfeller er normalisering av psykiske lidelser en god ting, fordi det gjr at man ikke fler seg s alene. Men nr det kommer til fdselsdepresjon mener jeg at det er helt mot sin hensikt. normalisere at man vil gi bort sitt nyfdte barn, at man tror barnet er alvorlig sykt, eller at man er livredd for vre alene med barnet, det br vi ikke drive med. Etter min mening br det tas p dypeste alvor, og mtes med ALT helsevesenet kan tilby av tjenester. 

Det er klart at ikke alle fdselsdepresjoner ender med innleggelse, men i mitt tilfelle var det helt ndvendig. Da jeg ble skrevet inn p Blakstad ble jeg fratatt veske, skolisser, telefonlader, og andre potensielt skadelige ting. Det var ikke ls p drene, verken til rommet eller badet, og det var ikke pose i sppelkassa. For meg var det enorm lettelse, fordi jeg ville virkelig ikke d. Men jeg ville heller d, enn ha det snn som jeg hadde det, og endelig var det noen andre som tok kontroll over livet mitt. Jeg ble ogs veid og tatt blodprver av. I ettertid skjnner jeg ikke hvorfor ingen tenkte p det fr. 

Jeg gikk opp 9-10 kg i lpet av svangerskapet mitt, og jeg ammet ca n uke, s jeg hadde ikke ftt noe ekstra "hjelp" med vektnedgangen. Da jeg kom p Blakstad hadde jeg gtt ned 18 kilo, og hadde bde B- og D-vitaminmangel. Det var heller ikke noe tvil om at jeg behvde hjelp til sove, i form av medisiner. Fr man i det hele tatt kan tenke p komme seg ut av en depresjon m basalbehovene - mat og svn - vre dekket. "Det er vanlig at man blir mer lei seg, og reagerer sterkere p babyens grt, nr man fr for lite svn. Og det er ikke alltid s lett f tid til lage seg mat. Veldig mange fedre lager matpakker til mdrene fr de gr p jobb".

I ettertid har jeg tenkt at jeg hadde skyld i at det gikk s langt, fordi jeg kanskje ikke var rlig nok. Men innerst inne mener jeg at en ny mor, som helt tydelig har det jvlig vanskelig, br f kastet hjelp etter seg. Det burde ikke vre opp til en selv og avgjre i hvilken grad man trenger hjelp. Jeg fikk inntrykk av at dette var noe jeg mtte komme meg gjennom, nr jeg frst hadde ftt det. At det var spass normalt, og "lov", at det ikke egentlig ikke burde sykeliggjres. "Ta tida til hjelp, fdselsdepresjon gr over". Jeg markerte stort i kalenderen "3 MNEDER", fordi det virket som det var den magiske grensen jeg mtte komme over, for kunne fle meg som meg selv igjen. To dager fr ble jeg lagt inn. 

Jeg tilbragte nesten to mneder p Ryse Psykiatriske Dgnavdeling, og den hjelpen jeg fikk bde der og p Blakstad har vrt helt uvurderlig. For et menneske - uansett rsak - som ikke lenger klarer leve gir en innleggelse muligheten til kunne puste. I to uker jobbet jeg kun med f meg i mat, og f sove nok. TO UKER. Og jeg tenker at hvis fokuset kanskje ikke hadde vrt p at fdselsdepresjon er "ganske vanlig" og at det ikke br "sykeliggjres" fordi mor skal f lov til vre srbar, emosjonell og grte mye, s hadde jeg kanskje unngtt at det gikk s langt. Jeg hadde behov for at pappaen skulle vre hjemme, og for at det skulle skje mtte jeg ha en sykemelding. Alts mtte jeg "sykeliggjres". 

Det finnes absolutt ingen oppskrift p hvordan man kan takle en fdselsdepresjon. Det finnes ingen magisk grense. Men - det finnes, i mine yne, INGEN god grunn til at du skal ta tida til hjelp, og "st i det". Absolutt ikke. Har du hatt og ikke blitt behandlet, har, eller lurer p om du har en fdselsdepresjon s vil jeg oppfordre deg til be om ALL den hjelpen du kan f. Om det er en sykemelding, sovemedisiner, barnevakt, eller slippe og lage middag en mned, det er opp til deg bestemme. Men vit at det finnes hjelp! Det finnes mennesker der ute som kan sette livet ditt sammen igjen, hvis alt har gtt i tusen knas. Du hadde ikke nektet deg selv hjelp eller behandling hvis du hadde brukket et bein, s hvorfor skal du gjre det n? Fordi det ikke synes, eller fordi det ikke er "nok"? 

Tro meg. Det er MER enn nok. 

Helt til slutt vil jeg bare takke powerteamet p Blakstad, som tok kontroll og sykemeldte meg. De fantastiske menneskene p Ryse - bde ansatte og innlagte -, som i mine yne har gitt meg livet mitt tilbake. Familie og venner, som har stilt opp p alle mulige mter. Den uvurderlige, fantastiske superpappaen og arbeidsplassen hans. Osteopaten, som absolutt ikke hadde behvd, men valgte, bry seg. Og en ekstra takk til personen som pusha meg til skrive ned dette, det betydde mye!

Linda Nordgrd, 24. februar 2018

#amming #ammesorg #fdselsdepresjon #barn #barseltid #angst #baby #barselrevolusjon