hits

Psyktmamma

Nytt år, nye muligheter and all that jazz

  • Publisert: 09.01.2019 - 21:06 Skam - 0 kommentarer
  • Da er vi inne i året 2019, og her kommer en forsinket nyttårshilsen. For min del håper jeg 2019 blir et friskt pust og fyllt med mer selvtillit, sosialisering, kreativitet, egenpleie og aktivitet. Håper det blir mindre skuffelser, angst, ambivalens og nedstemthet. Jeg heier på hver og enkelt av dere som håper at 2019 vil bli et enklere år på alle plan. 

    - Ane 

  • Publisert: 09.01.2019, 21:06
  • Kategori: Skam
  • 0 kommentarer
  • 365 dager

  • Publisert: 07.12.2018 - 23:30 Fødselsdepresjon - 4 kommentarer
  • Denne posten er dedikert til M (og lille J) & S. Dere vet hvem dere er! 

    For ett år siden i dag fikk jeg et angstanfall ute på gata, utløst av at samboeren min skulle gå fra meg og Frøken Fryd, fordi han skulle på jobb. Vi hadde akkurat vært hos osteopat med frøkna (som var helt frisk og fin), og han sa til meg "Jeg ser jo at du har det mye vondere enn henne". Vi satte opp en time hos han til dagen etter, for at jeg skulle få hjelp med spenningene i kroppen, som kanskje kunne ha en positiv effekt på hodet mitt også. 

    Heldigvis sa han det han sa. Heldigvis fikk jeg det angstanfallet. 

    Et par-tre timer senere satt jeg i bilen på vei til Blakstad, og den tunge, kvelende tåka, som jeg hadde gått meg helt bort i, begynte å slå litt sprekker. Jeg følte både skam og lettelse, frykt og håp. Jeg lurte på om jeg hadde gjort et vanvittig feilgrep da jeg kom frem til Blakstad, og så "fasilitetene". Det var tidlig på ettermiddagen, men det var selvfølgelig bekmørkt allerede. Det var en skikkelig fuktig og ekkel desember-ettermiddag, og det viste ikke akkurat de gamle, slitne murbygningene fra sin beste side. Men innenfor de lite innbydende veggene var det et så vanvittig ressurssterkt apparat, og de fikk gjort mer for meg i løpet av 12 timer, enn noen andre hadde klart de tre siste månedene. 

    Ett år har gått, som sagt. Og dagen i dag kunne vel ikke vært mer ulik 7. desember i fjor. Den eneste likheten må være hvordan den startet; bli vekket av Frøken Fryd som er lei av å sove - til foreldrenes fortvilelse. Men der stopper det. For den "fortvilelsen" jeg følte i dag var helt overkommelig. Og ikke minst; en fullstendig rasjonell reaksjon på å måtte stå opp når man egentlig ikke vil. I motsetning til "Dette makter jeg ikke. Jeg kan ikke være mamma!".

    Men det kan jeg, faktisk. Jeg kan være en mamma som følger i barnehagen. En mamma som hjelper en av de ansatte i barnehagen med å konvertere månedsplanen til PDF-fil. En mamma som tar bussen til byen for å kjøpe julegaver til familien. En mamma som hilser på både kjente og ukjente på gata. En mamma som pakker inn julegaver, lager handleliste, skriver "Til og fra"-lapper og forbereder middagen samtidig. En mamma som gleder seg til å hente i barnehagen. Og en sånn mamma var jeg i dag. Fullstendig kaputt nå, riktignok. Men likevel!

    Jeg kan være mamma. Jeg er mamma. Og jeg tror søren meg er ganske god til det og!

    // Linda

  • Publisert: 07.12.2018, 23:30
  • Kategori: Fødselsdepresjon
  • 4 kommentarer
  • Psyktmamma + kk.no = SANT! Eller?

  • Publisert: 11.11.2018 - 22:15 Blogg - 3 kommentarer
  • Det er veldig spesielt å se sitt eget ansikt utover hele kk.no, med ordet "akuttinnlagt" under. Men dette er så viktig å prate om, og jeg tror både Ane og jeg er ferdige med å være flaue og skamfulle.

    For en stund siden fikk vi en forespørsel av SnapKollektivet (som vi elsker <3), om å være gjestesnappere ifbm Verdensdagen for psykisk helse. Og det sa vi selvfølgelig ja til! På grunn av vår lille gjesteopptreden der fikk vi en liten stund etterpå mail fra en hyggelig journalist, som lurte på om vi ville være med i en artikkel på KK.no. Vi snakket litt sammen og fant ut at vi "måtte" si ja, selv om det betydde å gi fra seg kontrollen litt. En ting er å være åpen når man har 100% mulighet til å styre hvordan ting blir lagt frem, en helt annen ting er når en annen skal formidle det. 

    Og jeg skal innrømme at det er VELDIG spesielt å se sitt eget ansikt utover hele kk.no, med ordet "akuttinnlagt" under. Men dette er så viktig å prate om, og jeg tror både Ane og jeg er ferdige med å være flaue og skamfulle. Vi har i hvert fall bestemt oss for at vi ikke kan la det stoppe oss fra å gi fødselsdepresjon et ansikt (eller to, da!), fordi hele poenget med Psyktmamma var jo nettopp det; Snakke det ihjel, gi det et ansikt, og håpe at det kan hjelpe noen andre. Og jeg tror vi begge føler at vi har kommet litt til kort, fordi det har vært ganske stille fra oss en god stund.

    Tiden etter utskrivelse (februar) har vært så utrolig intens. Jeg har deltatt på bipolarkurs, gått jevnlig til individualsamtaler, og startet i gruppeterapi. Sommeren og høsten var fulle av positive og gode opplevelser (blant annet 30-årslag for en av mine beste venninner og første dag på jobb!), og i september var det både ettårsdagen til Frøken Fryd og barnehagestart. Ting har gått slag i slag, og jeg har såvidt rukket å trekke pusten. Og plutselig var mørketida her. Fra november til slutten av februar går jeg inn i "survival mode". Jeg HATER mørketida. Den trykker på alle de depressive knappene, og jeg kjenner på en konstant frykt for å bli deprimert. Den frykten har jeg forsåvidt kjent på siden februar, men jeg er enda ikke vant til den. Og nå begynner det å slå meg at jeg kanskje aldri blir kvitt den heller. Dette var en liten avsporing... Beklager!

    Poenget mitt er: Psyktmamma er mitt hjertebarn. Min største drøm er å skape noe skikkelig fint - både for oss selv og andre - ut av de vonde opplevelsene vi har hatt, og det VET jeg at vi kommer til å gjøre. Men akkurat nå, og sannsynligvis en god stund fremover, så krever hverdagen det meste jeg har av energi, kreativitet og initiativ. Bloggen, instagrammen og snapchatkontoen (psyktmamma) skal ikke dø ut i mellomtida, absolutt ikke, men både Ane og jeg må senke forventningene til oss selv og det vi kan klare å prestere. Psyktmamma dreide seg i utgangspunktet ikke om prestasjon eller forventninger, men på et eller annet tidspunkt begynte vi å sette lista altfor høyt. Og da kommer vi ikke over. 

    Så dere, kan vi ikke bare kollektivt bli enige om at uttrykk som; "Vi kommer sterkere tilbake" og "Jeg skal gjøre det bedre neste gang" bare legges i spamfilteret, forkastes og glemmes? Også stiller vi heller dette spørsmålet: "Hvor lavt kan vi legge lista?" 

    For da kommer vi ALLTID over. 

    Artikkelen på kk.no finner du her.

  • Publisert: 11.11.2018, 22:15
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • Vi vlogger for Snapkollektivet

  • Publisert: 14.10.2018 - 19:42 Fødselsdepresjon - 0 kommentarer
  • I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse skal vi avsluttet temaet hos Snapkollektivet i morgen. Følg oss gjerne der, vi kommer til å bruke en del tid på fødselsdepresjon og våre personlige historier. Vi er selvfølgelig veldig spent, for vi er store fans av Snapkollektivet. 

    Jeg vet at det har vært en del stille på bloggen for tiden, men livet kommer på en måte i veien. Som mamma føles det ut som om hverdagen spiser opp all tiden din. Men jeg ønsker at vi skal komme med flere innlegg etterhvert, det er veldig hyggelig at så mange følger oss. 

     

    Linda og Ane 

  • Publisert: 14.10.2018, 19:42
  • Kategori: Fødselsdepresjon
  • 0 kommentarer
  • 19.09.2018

  • Publisert: 19.09.2018 - 01:29 Skam - 0 kommentarer
  • The puzzle

  • Publisert: 19.09.2018, 01:29
  • Kategori: Skam
  • 0 kommentarer