Ta meg med til destinasjon livet!

Utdrag fra dagboknotat 16/01-18

Har du noen gang stått på en t-bane stasjon og følt at banen bare kjører fra deg? Du kan se flere av de, men ingen har påskrevet din destinasjon. De er så nære at du kan ta på de, men før du rekker å blunke høres det høyt og tydelig: Dørene lukkes! Du må bestemme deg - skal du på eller skal du bli stående? Men den skal jo ikke i riktig retning, det er jo så mange ulike retninger å velge. I det du tenker dette er dørene lukket. Banen lader seg opp til å fyke avsted som en rakett. For meg er lydene i denne prosessen magiske - det virker som man blir sugd inn i en annen dimensjon, ingen andre lyder trenger gjennom. Du kjenner vinden i ansiktet og håret i det toget øker i fart, så er den borte. Det blir helt stille. Du står igjen på akkurat samme sted, mens alle på banen og verden generelt går videre. I de ulike vognene sitter familien min, vennene mine, jobben min, hobbyer, livsglede, håp og latter. Jeg står på stedet hvil med en stor blanding av fortid og fremtid i magen, men ingen nåtid, og slik føles livet mitt ut for tiden. Jeg venter og venter på mitt tog som skal ta meg med til destinasjonen livet. Men jeg rekker aldri frem! Beina mine står spikret fast i bakken og i kroppen ulmer det av følelser, håpløshet, ambivalens og desperasjon. Det er som en vond drøm der man kommer for sent til skole eller jobb, og man rekker det aldri. Panikken eskalerer og man har lyst til å skrike høyt, men du får ikke frem et ord. Det føles ut som jeg står å ser at livet mitt bare svever forbi meg: "æddabædda deg, du fåkke tak i meg". Og jeg prøver alt jeg kan for å gripe tak i noe, men det bare glir ut av fingrene mine. Jeg savner gamle Ane, og det er vondt, det er så forferdelig vondt. 

Skriv en ny kommentar

2 kommentarer

Jeg tror alle som har gjennomgått en større livskrise vil kjenne seg igjen i mye av det du skriver her. Selv forbinder jeg mange av tankene dine med den tiden der jeg gjennomgikk en skilsmisse. Jeg hadde mistet det gamle, men ennå ikke funnet det nye. Livet mitt var i limbo. Jeg befant meg et sted i det store intet, midt imellom. Det samme skjedde da jeg relativt nylig mistet to premature barn i dødfødsel. Etter begravelsen følte jeg at alle andre fortsatte med livene sine, mens mitt hadde stoppet helt opp. Det føles ennå litt sånn, men fordi jeg har vært gjennom en lignende krise før, vet jeg at den ikke varer evig, selv om det ikke alltid føles sånn her og nå. Så hold ut - det fins et lys i den andre enden av tunnellen <3