hits

Psyktmamma

Ta meg med til destinasjon livet!

  • Publisert: 17.04.2018, 12:35
  • Kategori: Depresjon
  • Utdrag fra dagboknotat 16/01-18

    Har du noen gang sttt p en t-bane stasjon og flt at banen bare kjrer fra deg? Du kan se flere av de, men ingen har pskrevet din destinasjon. De er s nre at du kan ta p de, men fr du rekker blunke hres det hyt og tydelig: Drene lukkes! Du m bestemme deg - skal du p eller skal du bli stende? Men den skal jo ikke i riktig retning, det er jo s mange ulike retninger velge. I det du tenker dette er drene lukket. Banen lader seg opp til fyke avsted som en rakett. For meg er lydene i denne prosessen magiske - det virker som man blir sugd inn i en annen dimensjon, ingen andre lyder trenger gjennom. Du kjenner vinden i ansiktet og hret i det toget ker i fart, s er den borte. Det blir helt stille. Du str igjen p akkurat samme sted, mens alle p banen og verden generelt gr videre. I de ulike vognene sitter familien min, vennene mine, jobben min, hobbyer, livsglede, hp og latter. Jeg str p stedet hvil med en stor blanding av fortid og fremtid i magen, men ingen ntid, og slik fles livet mitt ut for tiden. Jeg venter og venter p mitt tog som skal ta meg med til destinasjonen livet. Men jeg rekker aldri frem! Beina mine str spikret fast i bakken og i kroppen ulmer det av flelser, hplshet, ambivalens og desperasjon. Det er som en vond drm der man kommer for sent til skole eller jobb, og man rekker det aldri. Panikken eskalerer og man har lyst til skrike hyt, men du fr ikke frem et ord. Det fles ut som jeg str ser at livet mitt bare svever forbi meg: "ddabdda deg, du fkke tak i meg". Og jeg prver alt jeg kan for gripe tak i noe, men det bare glir ut av fingrene mine. Jeg savner gamle Ane, og det er vondt, det er s forferdelig vondt. 

  • Publisert: 17.04.2018, 12:35
  • Kategori: Depresjon
  • 2 kommentarer
  • 2 kommentarer

    20.04.2018 kl.00:08

    Jeg tror alle som har gjennomgtt en strre livskrise vil kjenne seg igjen i mye av det du skriver her. Selv forbinder jeg mange av tankene dine med den tiden der jeg gjennomgikk en skilsmisse. Jeg hadde mistet det gamle, men enn ikke funnet det nye. Livet mitt var i limbo. Jeg befant meg et sted i det store intet, midt imellom. Det samme skjedde da jeg relativt nylig mistet to premature barn i ddfdsel. Etter begravelsen flte jeg at alle andre fortsatte med livene sine, mens mitt hadde stoppet helt opp. Det fles enn litt snn, men fordi jeg har vrt gjennom en lignende krise fr, vet jeg at den ikke varer evig, selv om det ikke alltid fles snn her og n. S hold ut - det fins et lys i den andre enden av tunnellen <3

    Rebekka Josefine

    22.04.2018 kl.20:01

    Ha en fin kveld :)

    Skriv en ny kommentar